Jeg vil aldri bli helt klar for å komme på TV, det vil aldri føles naturlig eller veldig bra. Men nå er dagen her, det er ingen vei tilbake eller noe poeng i å angre seg. Det er helt OK, og digg å få det overstått. Jeg er også sykt spent på hva dere synes og hvordan de har fremstilt meg… Jeg har sett de fleste episodene ferdig klippet, men jeg synes det er vanskeli å dømme meg selv. Det er jo meg jeg ser på skjermen og snakker, samtidig som jeg ikke helt kjenner meg igjen heller.
Jeg føler meg selvsikker nok til å ikke la den figuren jeg fremstillen som påvirke mitt syn på meg selv. Det er det viktigste.
Jeg har fått låne pusearmbåndet til søsteren min idag, det er så sykt fint. Vi kjøpte det på Bimba&Lola i Paris ifjor, jeg angrer sikkelig på at jeg ikke kjøpte meg et eget selv.